Nekrolog
Astri Merete Hudtwalcker (1916–1991)
Astri Merete Hudtwalcker er død, 74 år gammel. Hun snakket sjelden om barndommen og ungdomsårene sine. Likevel er det vanskelig å forstå mennesket hun ble uten å kjenne til noe av det som formet henne i disse årene. Hun ble født i København, men oppveksten skulle føre henne i en annen retning.
De første leveårene bodde hun alene sammen med sin far, Poul Damkier, teater- og litteraturkritiker i København. Senere flyttet hun til Oslo, hvor hun vokste opp hos sin mor Astrid og sin stefar, Harald Schwenzen, skuespiller ved Nationaltheatret. Hun fikk aldri det de fleste ville kalle en vanlig oppvekst. Livet var preget av et rikt og ukonvensjonelt miljø, fullt av dramatikk, kunst og stadige forandringer. Kanskje var det nettopp gjennom både gleder og motgang at hun utviklet den åpenheten, livsvisdommen og indre styrken som senere kom til å prege henne.
Tidlig i tjueårene møtte hun Carl H. Hudtwalcker (1912–1991). De delte et usedvanlig nært livsfellesskap som varte i mer enn femti år, frem til hans død. På grunn av usikkerheten og uroen under andre verdenskrig giftet de seg først sju år etter at de møttes. Sammen fikk de sønnen John Michael.
Familielivet deres var preget av en sjelden harmoni. Med stor omsorg og en sikker kunstnerisk sans skapte Merete – som hun foretrakk å bli kalt – et hjem fylt av varme, skjønnhet og gjestfrihet. Hun tok vare på vennskap fra barndommen og ungdommen gjennom hele livet, samtidig som hun knyttet varige bånd til yngre mennesker og opprettholdt et omfattende internasjonalt nettverk av venner og bekjente.
Etter hvert ble Oslo for liten for et menneske med hennes vide horisont og grenseløse nysgjerrighet. Varm, livsglad og fargerik følte hun seg like hjemme hos slektninger i Peru og i kunstmiljøene i Sentral-Europa som hos fiskehandleren eller på kaféene på Majorstuen.
Hun interesserte seg levende for alt som formet verden omkring henne, og hadde en sjelden intuitiv forståelse av mennesker, kunst og samfunn. Med skarpe observasjoner og glitrende humor beriket hun menneskene rundt seg. Få hadde hennes evne til å skille det vesentlige fra det uvesentlige – av og til med nådeløs ærlighet, men alltid på en måte som til slutt virket frigjørende. Hun var befriende fri for konvensjoner, posering og tom retorikk.
Selv da helsen gradvis sviktet – særlig etter tapet av ektemannen – beholdt hun sin livskraft, sin varme og sin sjeldne evne til å få andre til å føle seg sett og velkomne. Noe av alt dette vil leve videre hos dem som hadde gleden av å kjenne henne.
Arne Enge
Aftenposten, 28. august 1991
Tillegg
Harald Stammann Fries Schwenzen (1895–1954), bror av manusforfatter Per Schwenzen og skuespilleren Hjalmar Fries, var en norsk skuespiller og filmregissør. Som formann i Norsk Skuespillerforbund ble han arrestert flere ganger under den tyske okkupasjonen. Til slutt ble han deportert til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor han satt fengslet fra 1944 til frigjøringen i 1945.
Schwenzen var skuespiller ved Nationaltheatret og ble særlig kjent for roller som Don Carlos i Friedrich Schillers skuespill med samme navn og tittelrollen i Henrik Ibsens Peer Gynt. Han filmdebuterte i 1920 i Victor Sjöströms filmatisering av Hjalmar Bergmans Mästerman.
I 1922 skrev han manus til og regisserte Knut Hamsuns Pan, en stumfilm som i dag regnes som en klassiker i skandinavisk filmhistorie og fortsatt vises ved filmfestivaler, cinematek og retrospektive visninger både i Norge og internasjonalt. Mellom 1925 og 1944 medvirket han i flere norske spillefilmer. I 1948 spilte han den tyske generalobersten Nicolaus von Falkenhorst i Kampen om tungtvannet. Tre år senere ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats for norsk kulturliv.
Originalteksten på norsk ble publisert i 2024.e andre, norske filmer, og i 1948 hadde han rollen som den tyske general von Falkenhorst i Kampen om tungtvannet.
www.hudtwalcker.com 2026