Dagboksblader fra Lofoten 1936

Carl H. Hudtwalcker

1. April, onsdag

Hudtwalcker-mappen. Tittelbladet til Lofotenserien.

Hudtwalcker-mappen. Tittelbladet til Lofotenserien.

Reisen skal gå til Lofoten og båten heter ”Irma” – akkurat som fru Nesch.Mens jeg skriver dette krysser ”Irma” fjordene, og Jascha Heifetz (1) spiller i radioen. Høyttaleren har underholdt helt siden i formiddag. Det er dette som kalles sivilisasjonen. Jeg husker at jeg hørte Heifetz første gang i München før vi gikk på det såkalte Ungarnball. Siden hørte jeg ham i Aulaen i Oslo. Heifetz er den største fiolinist som jeg vet om, og selv her i det høye nord og til tross for den mekaniske gjengivelse, virker hans toner igjen fortyllende.

Søndag kveld hadde Nesch invitert en skare unge kunstnere til ”Villa Grønsund”. Blant gjestene var malerne Erling Enger, Sigurd Winge, og Olav Strømme og svensken Borg med damer. Sammen med Borg var hans forlovede, kalt Birgit, ifølge de tresnitt som Edvard Munch har laget av henne. Hun var helt fortryllende, sart, rørende og liten som H. C. Andersens Tommeliten.

Men jeg vil fortelle om reisen.

Mandag aften ble det holdt enda et avskjedsmåltid, og deretter ble det pakket. Jeg kunne nesten ikke sove på grunn av spenning.  Den neste dag etter kontortid (vi hadde ennå fått en ordre fra en tysk lærfabrikk) med Lindeman (2) og Nesch til ”Blom” (3), der vi selvfølgelig traff Pola Gauguin (4). Gauguin hadde stambord på ”Blom”. Lindeman spanderte en avskjedsdrink. Og så til Østbanen. Nesch hadde sitteplass, jeg hadde sovevogn i 3dje klasse.

Halv åtte – Trondheim regn.

Allikvel syntes vi byen var nydelig, og mer norsk enn Oslo. Vi fikk anbrakt våre ting på ”Irma” og gikk gjennom byens brede gater til den berømte domkirken som Nesch ble meget begeistret for. Særlig for byggematerialet, ifølge Baedeker (5) såpesten og marmor fra en ø i Nord-Norge. Nydelige gamle hoder og båndmønstre.

Nesch begynte straks å radere på sine små glitrende kobberplater. Deretter frokost ved havnen. Den store og koselige båten ”Irma” forlot havnen etter å ha lastet appelsiner, lyspærer og mange andre ting. Men klokken halv tolv begynte reisen gjennom Trondheimsfjorden og et skjønt landskap i fantastiske belysninger.

Fiskebåter. Små tettsteder. Fyrtårn. Skjær som små hvalfisk.

Rolf Nesch raderer på hurtigruta ved kai i Trondheim.

Rolf Nesch raderer på hurtigruta ved kai i Trondheim.

2. April, torsdag

Rolf Nesch

Rolf Nesch

Vi har med 10 passasjerer, 5 derav er norske storkarer som sitter og snakker i det uendelige om Stortinget, selskapsskandaler, etc. I går aftes ble været ganske pent. Månen kastet et eiendommelig melkehvitt lys over landskapet. Min far (6) hadde advart meg med hensyn til Foldefjorden, og der fikk vi dønninger. Straks etterpå begynte det å storme med en slags frossen sne. Vi kom til Rørvik sterkt forsinket, og det var vanskelig for båten å komme til kaien, fordi en annen båt ennå lå der og losset. Det så fantastisk ut hvordan man i all hast under de elektriske lampene arbeidet med lossing og lasting. To ferdigslaktede griser kom om bord med sne på!

Nå i morges helt vinter med is på dekket. Landskapet er helt utrolig. Alt er under sne nå. Snestorm skifter med sol. Overalt små hus, delvis med stor avstand. Vi møtte flere fiskebåter med seil oppe.

3. April, fredag

Rolf Nesch med fotografiapparat og vesken med radérsaker.

Rolf Nesch med fotografiapparat og vesken med radérsaker.

Til Bodø i snestorm. Vi fikk ikke se meget av byen, og vi hadde kun en halv times opphold. Så gikk det ut på Vestfjorden. Det blåste en liten nord-vestlig kuling. Koldt og ikke særlig hyggelig. Klokken 18 kom Lofoten til syne. Ca. 18.45 var vi i Stamsund.

Der gikk vi i land i sterk nord-vest med sne. Fra postkontoret telefonerte jeg med Peder Haug i Ballstad. Det tok en halvtime før de tre telefondamene hadde fått forbindelse. Men det kostet kun 30 øre. Dessuten gikk tiden fort i det vesle rom der det satt mange fiskere i oljehyrer og førte mandige samtaler (”Gespräche der Männer unter sich” som Nesch kalte det, fritt etter Brecht). De hadde dessuten en uforlignelig måte å anmelde telefonsamtaler på hos de tre damene uten å kjenne telefonnummeret.

Jeg talte altså med Peder Haug og sa at vi ikke var langt unna. Peder Haug er bestyrer av bergensfirmaet W. A. Mohn’s fiskevær, Kræmmerviken. Så kjørte vi med en drosje over fjellet i sne på en meget smal og eventyrlig vei i imponerende tempo og ble mottatt i Kræmmerviken av herr og fru Haug. De hadde et koselig trehus. Og vi fikk aftensmat.

Nesch var full av uro og spenning over det eventyrlige Lofotlandskap, som var enda mer eventyrlig enn han hadde trodd.

Ved rorbodene i Kræmmerviken.

Ved rorbodene i Kræmmerviken.

Åttringen ror inn på havna i Kræmmerviken.

Åttringen ror inn på havna i Kræmmerviken.

Fredag kveld
Vi sov utmerket under svære ulltepper, og den neste morgen serverte fru Haug oss kaffe på sengen. Da vi vasket oss siterte Nesch dikt av Uhland (7) og Schiller.

Ved rorbodene i Kræmmerviken.

Ved rorbodene i Kræmmerviken.

Etter frokosten viste Haug oss Kræmmervikens rorboder.  Vi så to gutter som agnet linene, og som agn brukte de frossen sild som ble festet til krokene. Inntil 700 agn på en slik line som da ble kunstferdig lagt ned i en stampe. Muslinger brukes også som agn. Peder Haug fortalte at han engang hadde sett med egne øyne at noen fiskere hadde agnet linene med rosiner i en tid da torsken bet godt. Fiskerne sover i disse boder i køyer under taket. De har en liten komfyr og steller seg selv.

Av og til snedde det sterkt.

Bukten eller viken (derfor antagelig Kræmmerviken) er innrammet av slike boder. Like bak bodene reiser fjellene seg. Det er kun plass til hjellene der fiskene henges til tørk parvis.

En last med torskehoder.

En last med torskehoder.

Ved 12-tiden kom fiskerne inn fra feltet. De var reist ut tidlig om morgenen for å sette liner og garn og å trekke de fra dagen i forveien. Mellom motoriserte skøyter (tuck-tuck-tuck) også robåter, nordlandsjekter. Haug fortalte om kameratskapet mellom fiskerne og at motorfolkene tok robåtene i slep når de ble bedt om det. Litt av et skuespill å se når fiskerne kom inn, våte og dryppende oljehyrer med sydvest og kjempestore votter. Snart lå det en mengde torsk på tregulvet i vår bod. Fiskerne kastet dem opp fra sine båter med stokker som var forsynt med kroker i den ene enden, enten gjennom åpne boddører eller gjennom luker i gulvet.

Mange fisk er allerede blitt halshugget om bord, og rogn og lever er blitt sortert i spesielle trestamper eller fat. Hodene blir trukket opp på en line som blir tredd gjennom gjellene, det ser avskyelig ut. De fisk som kommer opp hele blir skåret opp her i boden, innvollene blir tatt ut, hodene blir kuttet av. Alt foregår med artistisk sikkerhet.

En eldre mann som selv lignet en torsk, ubarbert og med plirende øyne, stakk alltid torsken gjennom de døde øynene når han kastet dem videre. Det laget en merkelig lyd. Torskene ble veiet, alltid hundrede kilo av gangen, og så ble de kastet videre inn i store vannspann. Derfra kom de på en slede eller kjerre som noen gamle gubber ved hjelp av fjordinger kjørte til hjellene der fisken ble hengt opp til tørk. Der henger de som vindruer. Også hodene ble hengt opp på samme måte.

Et veldig liv og arbeid. Nesch tegnet, fiskerne sto i halvkrets omkring ham med store troskyldige øyne.

Utrolig å se hvor sikkert fiskerne kommer frem med de små båtene som er lastet slik at nesten hele båten er under vann.

Til middag fikk vi ”avkokt torsk” som aldri før, utrolig linn og nydelig. Etterpå sov vi litt, skrev og hørte på radio. Radioen spiller en meget stor rolle her, spesielt værmeldingene og beretninger om fiskets gang.

Peder Haug sa: ”Uten sjøen ville jeg verken kunne leve drive.” – Oppsynsmannen sa: ”Værmeldinger, jo de er bra, men de kommer for regel for seint. De unnskylder seg med at værvarslingsdirektøren nettopp er reist til Oslo.”

Om ettermiddagen var vi i en ”garnbod”. Der satt en gammel mann med flott bart og knyttet garn. Det var veldig trivelig i det vesle trehuset. Mannskapet på en skøyte bor sammen i en slik bod. Leien er ikke høyere enn kr. 5,- pr. person. Det settes på ”krita” og blir avregnet ved slutten av sesongen. Slik går det også hos handelsmannen som arbeider med slike kredittbøker.

Er fisket dårlig, hender det at det ikke blir stort igjen. Haug fortalte at et helt mannskap ved slutten av Lofot-sesongen hadde hatt 2 kroner til overs.

Med hensyn til fisket er det ennå å tilføye at fiskerne gjenfinner sine liner og garn på feltet selv i tåke ved hjelp av ur og kompass.

Meget viktig er måkene, ”Lofot-duene”, som delvis er veldig store og lager et kolossalt spetakkel hele dagen.

En særlig feit torsk veiet 20 kg.

I aften er det er foredrag ved en herr Coucheron-Aamot (8) om Grønland. Plakater med flotte fotografier har meldt hans ankomst. Dessuten er det gjestespill av ”Den sterke William”. Norges sterkeste mann.

På brygga i Kræmmerviken: W. M. A. Mohn, Haftor Rasch og Rolf Nesch.

På brygga i Kræmmerviken: W. M. A. Mohn, Haftor Rasch og Rolf Nesch.

6. April, mandag morgen

Lørdag besiktiget vi det moderne trandamperi som eies av det amerikanske firmaet Scott & Browne. Her blir den ferske lever så raskt som mulig dampet i store kjeler av tre ved ca. 90 grader. Leveren kommer enten direkte fra fiskerne eller fra oppkjøpere som ror omkring på vågen i en båt full av tønner og fat, og som kjøper leveren hos fiskerne.

Rolf Nesch tegner i en av rorbodene i Kræmmerviken.

Rolf Nesch tegner i en av rorbodene i Kræmmerviken.

I en slik varme går leveren i dampekarene fort i oppløsning og tranen som kommer ut av den blir satt på tanker og frosset ned til minus 2-3 grader hvis det ikke er tilstrekkelig kaldt ute. Deretter blir tranen filtrert gjennom en presse og så tappet på blikktønner med trefutteral. Det som er igjen av leveren blir presset, og også denne tranen blir koldklaret og kan bli til prima vare. Graksen som blir igjen i kjelene kommer inn i en grakseseparator og der blir den siste dråpen tran slynget ut. Det som da blir igjen kjøper en mann som lager pressetran. Alt må foregå så fort som mulig. Lever fra garnfiskerne betales bedre enn fra linefiskerne (som oftest mindre).

Om ettermiddagen var vi i kaffistova og snakket med flere fiskere. Der henger det et flott fiskebilde som jeg gjerne ville hatt.

Ballstad er delt i to ved Vågen, og man skysses over av en mann på 80 år med skjegg som få. Han ropte etter Nesch at han ikke hadde fått penger for skyssen. Han er gift og bor noe oppover i innlandet. Noen guttunger forsøker å konkurrere med ham.

Fra Kræmmerviken, Ballstad.

Fra Kræmmerviken, Ballstad.

Om kvelden ble det ikke tid for herr Aamot. Til gjengjeld spilte Peder Haug på fiolin; ”Kjerringa med staven” og annet. Han kan også spille med fiolinen på ryggen, plassert bak hodet. Jeg spanderte White Horse, noe som var godt for fru Haugs forkjølelse, og siden sov vi som sten.

I Ballstad finnes det et flott postlokale, der brevene til dels blir forelest. I vinduet er det plassert mange brev fra Amerika og andre land til ”fisker Jensen i Lofoten” og lignende. Foruten post og kaffistova finnes det indremisjon og ungdomslag, et hus der det blir solgt brød, en skomaker, og tannlegen som er bortreist.

Søndag morgen igjen kaffe på sengen. Peder Haug spilte fiolin og harmonium og sang salmer. Søndag middag med svinestek. Fotograferte om ettermiddagen. Om kvelden hørte vi sammen med Haug et foredrag av en sekretær i Redningsskøyteselskapet. Det ble holdt i et nytt pent trehus som inneholder en stor sal for slike formål.

9. April, Skjærtorsdag, Sørvågen i Lofoten

Foredraget var ganske morsomt, og publikum var enda morsommere. Kvinnene satt til venstre, mennene til høyre. Kjærester og ektepar på kvinnesiden. Peder Haug var en slags arrangør. Siden satt vi sammen med foredragsholderen over en kopp kaffe i kjelleren. Så var det tombola. Meget rolig og pent. Peder Haug spilte med i et amatørorkester på scenen; – bak et forheng.

Klokken 23 om kvelden fikk vi mat enda en gang. Haug fortalte og vi tok oss en pjolter. Så satt vi og ventet på at ”lokalen” skulle tute. Den skulle være her klokken halv ett. Ved halv tre-tiden forlot vi Haug som sannelig hadde vært oppe for vår skyld. En rørende mann.

Fra Sørvågen.

Fra Sørvågen.

Se, der kom båten. Det snedde fryktelig, og vi vasset gjennom den høye sneen. Ingen av besetningen var å se. Jeg la meg i salongen, med frakk over. Nesch løp ennå litt omkring på dekket. Vi kom innom flere havner. Ved seks-tiden om morgenen kom en herre inn i salongen og spurte: ”Wer ist Carl?” Det var Mohn senior. Vi var i Reine, der Mohn var kommet om bord. Båten fortsatte til Sørvågen. Fiskerne holdt nettopp på å reise ut, og det var et fantastisk skuespill. Vi ble satt i land ved hjelp av en robåt i Sørvågen, mens Mohn fortsatte til Aa.

Vi flyttet inn i huset til Frithjof Arntzen, som vel eier det meste av Sørvågen, og tar imot gjester. Etter de idylliske dager i Kræmmerviken var vi noe skuffet. Så gikk vi ned til kaien. Alt er mye større her. Ca. 900 båter på havnen. Masse liv.

Vi la særlig merke til en ”ottring”, en robåt med mast for stor- og fokkseil og ti manns besetning. Fotograferte mannskapet fra alle sider, og Nesch døpte dem ”Vikings” uttalt på engelsk. Det var praktikanter.

”Vikingene” i åttringen losser fangsten.

”Vikingene” i åttringen losser fangsten.

Middag hos Arntzen ved et table d’hôte sammen med kun norske gjester hvorav ingen sa ett ord. Om ettermiddagen fant vi en veldig koselig kaffistove som ligger i posthuset, og ble for venner med ”kaffijenta” bak disken. Disken virker som en bar og er veldig koselig. Dessuten vedkomfyr. Man får kaffe og sviskegrøt, som skal være nr. 1 for fiskerne. Jenta var fra Helgeland og hadde et veldig godt lag med alle gjester.

Rolf Nesch med kaffejenta på Kaffistova i Sørvågen.

Rolf Nesch med kaffejenta på Kaffistova i Sørvågen.

Siden ble det mer kaffe hos Arntzen, og noen slitte gamle aviser der vi kunne lese at Folkeforbundet (9) snart skulle rådslå igjen om spørsmålet besettelsen av Rhinlandet og Hitlers erklæring herom.

Så kom Mohn og tok oss med til Aa på en skjønn vei med fantastisk utsikt til Lofotkjeden på begge sider, havet og øene Værøy og Røst. Det var fjære og en bred stripe lå mellom havet som skinte i aftenfarger og de snedekkede fjell. I Aa ble vi mottatt av Mohns vert og venn Hennum, der vi ble festlig bevertet i et meget originalt hjem. Nesch kom riktig i humør. Hennum spilte Chopin på et klaver som var temmelig ustemt. På veggene hang det bilder som Hennum hadde malt, samt små tepper, som dog ikke var tepper, men likeledes malerier av Hennum. Ved dette arbeid hadde han fått ødelagt øynene, klaget han, og fortalte om sin italienske mor. Mohn var likeledes veldig i slag og Nesch ble nesten pussa og fortalte historier om Sonja Henie (10).

Tilbake til Sørvågen i romantisk fullmåne gjennom dette fantastiske landskap.

12. April, Påskesøndag, Stamsund

Tirsdag var pent rolig vær. Egentlig skulle vi vært på feltet med en fisker, men kom ikke ut av sengen i tide. Sannelig sov Nesch og jeg til halv tolv. Etter maten gikk Nesch for å tegne, men først var vi innom kaffejenta. Jeg besiktiget firma Mohns trandamperi.

Besøk hos ”Vikings” i deres rorbod. De hadde masse å gjøre og fulle stamper med liner. Linen blir lagt omhyggelig og alle kroker blir agnet med frossen sild. Det gikk som en hvirvelvind, og de gode guttene konkurrerte til og med med hverandre om hvem som ble ferdig først ”fordi konkurransens lov hersker på sjøen”. Vi bare måpte.

Fra Kræmmerviken, Ballstad

Fra Kræmmerviken, Ballstad

Om kvelden igjen på kaffistova der vi gjenfant noen av våre Viking-karer. Vi satt sammen og de fortalte om sine hjemsteder og småbruk. ”I morgen blir det fint vær,” sa de. Da skulle Nesch og jeg reise ut med en garnbåt som Mohn hadde funnet for oss.

På grunn av all kaffen og opphisselsen sov vi nesten ikke. Klokken fem kom fiskeren og kastet sne mot vinduet. Nesch førstemann ut av sengen. ”Vil dere være med, det blåser stiv kuling?” ”Ja,” ropte Nesch.

Så fikk vi forte oss. Jeg tok tre gensere over hverandre. Fiskeren kastet mer sne og ropte at nå måtte vi sannelig komme. Ikke tid til frokost. Vi fikk oljehyrer på oss som fru Arntzen hadde gitt oss, samt ryggsekk med frokost og to termosflasker med kaffe. Med robåt ut til skøyta. Mange skøyter allerede på vei ut. Overalt lød det: tuck-tuck-tuck. For øvrig ble det nesten ikke talt sammen, alt gikk for seg i største stillhet. Vi vinket til våre venner Vikings som rodde forbi. Ut til havet. Fort en slurk konjakk. Der var brenningen. Vi så litt på hverandre da! Forbi et siste skjær og så ut i det. Nå begynte en fantastisk dans. I tillegg til stormen, snøfokk, sneen rett i ansiktet. Vi stod bak rorhuset og klamret oss til stagene.

Uforglemmelig syn: våre Vikings som vi nå tok igjen! Plutselig dukket deres båt utav snøfokket og borte var de igjen. De liksom klatret oppover bølgefjellene. Vi passerte også noen tomanns robåter. Alle båter holdt seg utrolig godt på sjøen. Slik også vår skøyte, selv om man ofte trodde: nå velter den, og vannet flommet over båten, frem og tilbake. Etter hvert ble man noe apatisk. Senere måtte jeg nok fire eller fem ganger til pers, men det styrket på en måte. Og i dette kaoset finner fiskeren sitt garn. Plutselig slår han av motoren og roper: ”Her er vi”. Noen av mannskapet satte besanseilet akterut.

Tre av ”vikingene”.

Tre av ”vikingene”.

Der jeg sto fikk jeg fra tid til annen det vannet som hadde samlet seg i redningsbåten i ansiktet.Og så dro de garnet. Og kun åtte torsk, et veldig dårlig utbytte. Torskene var helt ”daue” da de kom om bord og fikk dødsstøtet. De trakk kun det ene garnet. Resultatet var for dårlig. Vi stakk så over til neste skøyte for å se hvordan den greide seg. Begge båter danset vilt. Først ved hjemreisen ved halv elleve-tiden kom land i sikte og det klarnet noe. På hjemturen førte skipperens 15-års sønn skøyta.

Til tross for alt var jeg glad for å komme tilbake i havnen. Gjennomvåt, og hender og føtter så klamme at jeg nesten ikke kunne bevege dem. Antagelig så vi temmelig medtatte ut. Våre Vikings hilste iallfall på oss med indianerhyl og spurte bekymret hvordan det gikk med oss. Vi kledde oss om og forsøkte å varme oss ved ovnen ved hjelp av kaffe. Til slutt var kun noen fingertupper ennå som is. Mens Nesch besøkte Vikings underholdt jeg meg med en kunstmaler ved navn Rasmussen. Han så ut som Ramon Novarro (11), en ung mann uten lyte.

Så ble det sviskegrøt hos kaffejenta.

Om ettermiddagen spasertur og fotografering. I kaffistova satt en gammel mann med en enslig tann i munnen og en liten hund, som solgte landskapstrykk og oblater, delvis med religiøse motiver. Dessuten et skrift som skildret et mord, og endelig kunne han spå i kort. Om ettermiddagen var vi på den andre siden av havnen og gikk under hundrevis av døde fiskekropper som hang på hjellene til tørk. På en sten ut mot havet tegner og raderte Nesch. Været var blitt betydelig bedre og våre Vikingvenner var sannelig reist ut igjen. Det gjelder for dem å trekke linene da det er helligdag i morgen. Langfredag er det kun lov å sette liner og garn.

Kaffe igjen (i Sørvågen nesten 6 ganger om dagen). Hos Arntzen var en apotekerske fra Vardø på besøk. Det hun fortalte om lappene fikk oss til å lengte etter å besøke Finnmark. Vår vertinne gjorde oss kjent med en eldre mann som arbeidet med å kutte torskehoder på havna. Han het Seivåg og hadde begynt å male som 60-åring etter å ha hatt et slagtilfelle. Han hadde mye å fortelle og beveget kun den ene halvpart av munnen. Vi så senere på hans bilder som hang flere steder i forretninger i Sørvågen, og vi var også hjemme hos ham. Han hadde malt veldig hyggelige landskapsbilder, dessuten to ganger den myrdete Lindberg-baby, kvinneportretter (en fransk dame og en skuespillerinne) og en atlanterhavsbåt. Nesch gav ham adressen til lederen for Kunstforeningen i Hamburg, som muligens kunne være interessert i en utstilling. Jeg kjøpte et bilde av ham som fremstiller ”støvelen”, en fjellformasjon i nærheten av Sørvågen, og den gode Nesch gav Seivåg en bok om gamle tyske miniatyrer.

Etter aftens var vi hos våre Vikingvenner og tok med en flaske whisky fra min koffert. Høvedsmannens datter, som sover sammen med faren i en køye, er veldig søt og har bevegelser som en japansk prinsesse. Hun varmet vann og så laget vi toddy. Vi hadde en deilig aften med disse prektige menneskene i den hyggelige rorboden der køyene står ved veggene og henger under taket, og der fiskerne sover sammen to og to. Toddyen smakte. Det ble fortalt fiskehistorier og Nesch fortalte om sin deltagelse i verdenskrigen (12). Noen av fiskerne hadde lest ”Intet nytt fra Vestfronten” (13). Vi leser alle bøker som vi siden kan prate om, sa de. Til slutt raderte de sine navn på en kobberplate som Nesch hadde tatt med seg. Noen var allerede krabbet opp i køyene sine, og da vi gikk, hang det flere svære tær ut i rommet.

Hos Arntzen fikk vi igjen kaffe og likør. Det ble veldig hyggelig og fru Arntzen spanderte mer likør. Stemningen steg og vi danset til musikk fra radio og grammofon til langt ut på natten.

Fra Sørvågen.

Fra Sørvågen.

Skjærtorsdag

Egentlig skulle vi ha reist om ettermiddagen og koffertene var pakket, da båten tutet. Men fru Arntzen ville ikke la oss reise og lovte en stor dansekveld. Så ble vi da igjen. Om ettermiddagen leste jeg i ”Nordlands Trompet” av Petter Dass (14). Nesch og Rasmussen snakket om kunst, lerretsmaleri og de ”primitive”. Så gikk Nesch og jeg en tur igjen og nye samtaler om – kunsten. På veiene en masse mennesker: fiskerne i søndagsklær. Mange var på veien til langt ut på natten, og det var noen slagsmål. Noen var så godt forsynt med påskebrygg at de nesten ikke kunne gå. Våre Vikings fortalte oss neste dag at det ikke hadde vært fiskerne, men de innfødte fra Sørvågen!

Hos Arntzen holdt vi det gående til kl. halv fem om morgenen. Damen fra postkontoret som vi hadde døpt frøken Post var også tilstede, og hvordan kunne vi ant at hun var så søt og morsom?

Langfredag

Opp kl. ni. Kaffejenta som også er ansatt hos herr Arntzen, kom med kaffe på sengen. Nydelig vær. Jeg besøkte vår fisker Rasch mens Nesch fortsatte å sove. Jeg fikk curacao. I Rasch’ salong var det et bilde av en seilbåt der Jesus styrte i folderik kjortel og med helgenglorie over hodet.

Etter maten hos Arntzen ble det diskutert en del med de andre gjester, og en ung hyggelig tannlege som reiste fra sted til sted i Lofoten sammen med sin søster, fortalte om en drabelig konkurransekamp med en tanntekniker. Teknikeren hadde laget gebiss til en pris av kr. 15,- alt inklusive.

Ved 4-tiden om ettermiddagen reiste vi med en fiskeskøyte til Reine. Vedkommende skøyteskipper hadde spist middag hos Arntzens og hadde vekket min oppmerksomhet med sine elegante klær, spesielt med sin dobbeltknappede vest. Dessuten hadde vi en prest med, med stiv snipp med tilbakebøyde hjørner, og for øvrig en sixpence-lue.

I Reine tok vi inn på et lite hotell der det visstnok kun bodde folk som arbeidet hos væreieren på stedet. Landskapet ved Reine er makeløst, nesten ”for pent”.

Vi hadde ikke kunnet si fra til væreier Sverdrup at vi skulle komme til Reine, fordi telefonen var stengt grunnet Langfredag. Således turde vi heller ikke melde oss hos Sverdrup etter ankomsten.

Om kvelden på hotellet ble Nesch kjent med en ung mann som tilbød seg å ro fra fiskebåt til fiskebåt for å høre hvem som ville ta oss med ut på feltet neste morgen. Det viste seg til slutt at oppsynsbåten gjerne ville ta oss med. Mens Nesch ennå spilte bridge i hotellsalongen gikk jeg og la meg. Sengene i Lofoten lages i stand på en spesiell måte. Stikkteppet blir lagt sammen i en smal rull på midten av sengen. Det ser pent ut, men den virkelige mening med denne operasjonen er ubegripelig for meg.

Påskesøndag, morgen

Jenta på hotellet skulle vekke oss kl. 5. Nesch hoppet ut av sengen og ropte: ”Hun har glemt oss!” Vel, jeg fikk vel bli med, og selvfølgelig hadde Nesch rett, hun hadde glemt oss! Da vi vasket oss banket en mann fra oppsynsbåten på døren og ropte at klokken snart var halv seks og at vi måtte skynde oss. Fortest mulig ned til kaien og ut til båten. Overalt begynte motorene å tøffe, måkene skrek. Skøyte etter skøyte fór av sted og ottringer iblant dem. Ved utgangen fra havnen ventet alle på signalet, et flagg som blir heist kl. 6. Så går det ut på feltet.

Været var strålende og sjøen helt glatt. ”Politifolkene” om bord i oppsynsbåten var meget hyggelige, ertet hverandre, sang duett og den ene spilte trekkspill. Riktig påskekveldstemning. Oppsynsbåten kjørte rundt hele fiskefeltet. Først kl. halv åtte ble det heist flagg hos oss på oppsynsbåten, og først da fikk fiskerne lov til å begynne å trekke ”bruk” som det kalles. Havet er nøyaktig delt opp i garnhav og linehav. Oppsynsbåten måtte stanse flere skøyter som hadde overtrådt loven. De ble skrevet opp. Noen gangen utfoldet dette seg dramatisk med forfølgelse, tilrop og vifting med hendene.

Morsomt å se de såkalte ”juksefiskerne” som fisker med ”dypagn”. Det må ha vært hundrevis av båter som lå der sammen. Overalt beveget armene seg opp og ned for å ”jukse” fisken på linens agn. Besanseilenes brunfarge lyste opp mot de hvite fjell og den dypblå himmel.

Vi skulle reist videre med lokalbåten ved 7-tiden om kvelden, men båten kom ikke. Vi ventet til halv fire om natten. Det var fælt. Jeg gikk flere ganger ut i det fri for å holde meg våken fordi det var så varmt i hotellets salong. Siden sluknet ovnen og så ble det riktig kaldt inne. Over hele nordhimmelen danset et fantastisk lysegrønt nordlys. Endelig ved halv fem-tiden kom båten. Da var det nesten lyst ute, og måkene skrek allerede igjen eller kanskje skrek de fremdeles. På vannet lå en tynn hud av is. Det var den samme båten som hadde tatt oss med fra Ballstad til Sørvågen. Ved ni-tiden var vi i Stamsund.

Påskesøndag, 12. april

På denne reisen lød våre billetter på navnene ”Olsen” og ”Hansen”. Ekspeditøren i Reine syntes våre navn var altfor vanskelige, og jeg foreslo ham å bruke norske navn. Da valgte han disse. Nesch var altså blitt til Olsen og jeg til Hansen, og vi diskuterte hvem som nå var den fineste. Striden nådde høydepunktet først senere. Nesch viste til slektskap med for eksempel Fred. Olsen. Da måtte jeg gi meg.

Nydelig vær i Stamsund, påskesol og et riktig hotell med to l’er til slutt. Vi vasket oss og  spiste frokost med påskeegg og gule papirservietter.

Mot Tinn og Å.

Mot Tinn og Å.

Lørdag 25. april (Skrevet etter tilbakekomsten til Slependen)

Påskesolen forsvant snart, men landskapet ved Stamsund som begeistret Nesch fra første øyeblikk holdt hva det hadde lovet.

Om ettermiddagen var vi så trette at vi la oss til å sove, og derved mistet vi dagens store opplevelse: hurtigbåtens ankomst, der hele Stamsund møtte opp på kaien.

Vi gikk en tur og det begynte å regne. Også her nesten bare mannfolk. Vi tittet inn hos Frelsesarméen. Inne var det meget verdig, foran døren adskillig mer ståhei.

Jeg hadde levert mitt visittkort hos ”tsaren” i går, herr J. M. Johansen, som eier og konge på Stamsund. Om ettermiddagen neste dag fikk jeg beskjed fra piken på hotellet at jeg kunne komme. Først gikk vi på stedets kaffistove der man selv kan sørge for musikk fra en tut-grammofon. De fiskere som ennå er her, var ute på feltet i dag og det var ingen feststemning i Stamsund denne påskemandag. Det var alminnelig arbeidsdag. Jeg ble tatt imot av ”tsaren” ved 5-tiden på hans kontor. Han hadde ikke den kraftige talestemmen som ville ha passet til tittelen, men virket ellers imponerende nok.

Hele Stamsund er mere eller mindre væreier Johansens verk. Det er imponerende å se hva som er blitt skapt, den svære kaien, torskemelfabrikken, damperier og tankanlegget. Det sies at Johansen forsyner halve Nord-Norge med solarolje (15). Det fortelles mange historier om ”tsaren”, og vi fikk inntrykk av at de fleste beundret mannen, selv om imperiet selvfølgelig ikke var skapt uten hårdhet. Johansen selv bor i en stor murvilla, og det ble sagt at han hadde telefon i hvert værelse, og at elektrisk lys brente i alle værelser hele dagen.

Nesch som i alle år drømte om og håpet på store oppdrag fra myndigheter eller rikfolk, pekte på den store fjellveggen vis-à-vis kaien og fortalte om det store materialbildet han ville lage der direkte på fjellveggen, til tsarens ære hvis væreieren bare ville gi ham et slikt oppdrag … Men tsaren hadde selvfølgelig annet å tenke på enn en ukjent tysk emigrantkunstner.

På reisen til Svolvær kom vi forbi Henningsvær og Kabelvåg. Vi var enestående heldige med været og det fantes ikke vind. Nesch forsøkte forgjeves å oppmuntre en trise som så ut som en mus og sa om seg selv at hun var ”meget alvorlig”. Om bord på båten traff vi igjen vår malervenn fra Sørvågen, herr Seivåg, og igjen diskusjonen om kunstproblemer mellom ”Olsen” og ham.

Fra Svolvær i flott 2-mannslugar på dekk om bord i m/s ”Lofoten”, en meget komfortabel og ny båt. Mens solen gikk ned bak Lofotkjeden kom det noen fiskeskøyter forbi oss på vei fra feltet og hjem. På den andre siden fastlandets kystlinje. De blåhvite bergkjeder som minnet om fotografier fra Grønland, det lyseblå havet, speilblankt, en blassblå himmel: et uforglemmelig inntrykk.

Det var mange Lofotfiskere med båten på veien hjem, noen med sine robåter og utstyr stablet bort på hurtigrutens dekk. De skulle til sine hjemsteder i Beiarn, Nordland og Helgeland osv. Ennå ved de ”7 søstre” var det sne på fjellene. Om bord var også herr Carl-Johan Sverdrup, en av Sverdrup-brødrene som er bosatt i Napoli og var kledd som en italiener. Nesch syntes han lignet på Peer Gynt med hvitt hår og bakkenbart, og han var meget hyggelig mot oss.

Reisen gikk bare altfor fort. Neste morgen var vi Trondheim kl. 7, og kl. 8 gikk toget til Oslo. Vi ble noe skuffet over å se at det ennå var mye is på Mjøsa. Det begynte til og med å sne. Vi hadde drømt om Oslo i nyutsprunget løv. På Slependen regnet det, men fjorden var i alle fall isfri. Fru Nesch tok imot oss i nye klær, hun hadde malt to nye bilder, bakt to kaker og et brød og laget to lysestaker. Stor gjensynsglede, kaker og kaffe. Og så fortalte fru Nesch hvordan hun hadde hatt det i sin ensomhet.

Reisen var slutt. Hverdagen begynner igjen.

Etterskrift, mai 1976

Det var Rolf Nesch’ svigersønn Eivind Otto Hjelle som fikk min i år akkurat 40 år gamle dagbok ut av skrivebordsskuffen.

I mellomtiden er mesteren død i en alder av 82 år.

Den gang – i 1936 – var han 43 år gammel og jeg 24 år. Vi kjente hverandre fra Hamburg. Min far var pasjonert kunstsamler og hadde vist Rolf Nesch sin store samling av Munch-grafikk. Dessuten hadde min far et firma som drev med import og eksport av fiskeolje og tran i Hamburg, og siden 1905 et tilsvarende firma i Oslo. Han var i flere år bosatt i Oslo, var gift med en norsk dame og talte flytende norsk. Gjennom ham fikk Rolf Nesch interessen for Munch og for Norge, og da han følte seg forfulgt som ”entartet” kunst (16) etter Hitlers maktovertagelse, var det nærliggende at Nesch valgte Norge.

Jeg kom til Norge i 1934, noe senere enn ekteparet Nesch. I mellomtiden hadde Nesch leiet 2nen etasje i en liten trevilla på Slependen, ikke langt fra stasjonen. Senere kunne han leie et romslig hus med stor tomt og have ned til Vestfjorden på Nesøen – ikke langt fra den egenartede trebroen.

Her flyttet jeg inn som leieboer i villa ”Grønsund” i begynnelsen av 1936.

Datteren til min onkel, godseier Wilhelm Mohr i Bergen var gift med W. M. A. Mohn, hvis far eide fiskeværene Kræmmerviken og Moskenes i Lofoten. Min far hadde den glimrende idé å spørre Mohn om han ville hjelpe Nesch og meg med å finne oss til rette der oppe – jeg skulle sette meg inn i forretningen, hilse på leverandører, og Nesch – som hadde klart overgangen til de nye forhold beundringsverdig godt (se grafikkserien ”Sne” som ble skapt i Slependen) – lette etter nye inntrykk – ubevisst ante han vel den gang allerede at Lofoten ville bli noe lignende for ham som Sydhavsøene for Paul Gauguin. Lofoten i 1936 var en idyll – menneskene virket så åpne og ufordervede, særlig når man kom fra Hitlerriket. En idyll – selv om forbundet med veldig slit for fiskerne – ofte en kamp om livet på Lofothavet med – på basis av dagens tekniske kunnen – utilstrekkelig redskap.

Men – også dette var det som Nesch lette etter – etter sine opplevelser som frontsoldat i verdenskrigen: kameratskap i en felles kamp, det å gjøre sin plikt så godt som i det hele tatt mulig – og siden: å feste!

Nesch visste at jeg førte dagbok, og vi drømte om en bok med hans metalltrykk og tegninger, våre fotografier, mine opptegnelser. Men livet ble tiltagende vanskeligere for oss begge, og spesielt for Nesch. Min far ble av omstendighetene tvunget til å redusere den økonomiske støtten han hadde ydet Nesch.

Fortsatt var det ingen i Norge som ville kjøpe ting av Nesch, den ”rare tyskeren”. Så kom krigen og okkupasjonen av Norge, og meget annet. Etter fornedrelse, sult, ulykker og en utrolig seig utholdenhet og tro på seg selv kom til slutt anerkjennelsen, noen år etter 1945 – og endelig verdensberømmelsen.

Garnfiskeren Haftor Rasch i Sørvågen – han hadde vist oss Lofothavet i storm – skrev et brev til meg til jul i alle år etter 1936. Han var vel den eneste av våre venner der oppe som fikk vite om Nesch’ saga og endelige seier. Også han er død nu og vil ikke se sitt navn, høre min takk i denne lille boken – 40 år etter.


C.H.H.
Tekst og fotografier av Carl Heinrich Hudtwalcker.
Copyright John Michael Hudtwalcker.
Opprinnelig utgitt av Rolf Nesch-Forlaget, Eivind Otto Hjelle, Oslo, i 1976.
ISBN 82-990124-1-4

Noter

(1) Verdensberømt fiolinist. Født i 1901 i Vilnius, Litauen, død i Los Angeles, USA, i 1987.

(2) O. Lindemann, disponent i firma Hudtwalcker & Co. AS, Christiania

(3) Kunstnerrestauranten Blom, Carl Johans gate, Oslo. Åpnet i 1930, stengt i 2004.

(4) Paul Rollon ”Pola” Gauguin, Paris 1883 – København 1961, var en dansk-norsk maler

og sønn av den franske maleren Paul Gauguin.

(5) Verdensomspennende, tyske reiseguider utgitt av Verlag Karl Baedeker, ofte kun kalt

”Baedeker”.

(6)  Heinrich Carl Hudtwalcker, Hamburg 1880 – 1952.

http://hudtwalcker.com/through-the-ages/

(7)  Ludwig Uhland, 1787 – 1862, tysk romantisk dikter, forfatter, professor, advokat og

politiker.

(8)  William Coucheron-Aamot, 1868 – 1948, norsk marineløytnant og forfatter.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/08/17/275364.html

(9)   Folkeforbundet var en internasjonal organisasjon grunnlagt i 1919. Formelt oppløst i

1946 da det overførte sine målsettinger til FN (Forente Nasjoner).

(10) Sonja Henie, 1912 – 1969, var norsk kunstløper, OL-vinner, filmskuespiller og

kunstmesén

(11) Ramon Novarro, som ble født i 1899 i Durango, Mexico, og døde i 1968 i Los Angeles,

California, var en meksikansk skuespiller som oppnådde berømmelse i diverse

stumfilmer.

(12) Uttrykket ”verdenskrigen” henviser til 1.verdenskrig fra 1914 til 1918.

(13) Roman av Erich Maria Remarque, 1898 – 1970, utgitt i 1929.

(14) Petter (Pettersen) Dass, ca. 1647 – 1707, var en kjent norsk teolog og dikter. Sogneprest

til Alstahaug i Nordland.

(15) Solarolje er en gammel betegnelse for middels lett dieselolje, tidligere et vanlig navn på

diesel for skip.

(16) Entartete kunst, eller degenerert kunst, var de tyske nasjonalsosialistenes betegnelse for

ikke-naturalistisk, modernistisk kunst, og gjaldt billedkunst så vel som litteratur, film,

teater, arkitektur og musikk.

www.hudtwalcker.com 2016